Kristin

Recently I started to take part in a course of tradicional peruvian dance with my colleague Mary. I wanted to learn after watching their anterior dance show. So now I will be jumping and waving with my arms and my head for the coming weekends, three hours every saturday and sunday!! Its a lot of fun, but indeed a whole lot of excercise. Among others we have learned the dance of the condor, which is from Puno and Lake Titicaca.

These days its a great challenge to get out in the countryside/mountains, as the rain is amazingly heavy. The other day we were to leave from Tacabamba (1,5 hours away), and we encountered varios great rivers crossing the road and trees and rocks and sand and earth blocking our passage... We had to take another route, but over there had a mountain of a rock fallen down, and the mayor (ordfoerer) had come and used his dynamite to split it. But the two parts blocked the road even more... And the mayor had run out of dynamite... Two trailers of milk were parked up, replacing AAALLL the milk from the one car to the other, to save it from get spoiled, because the trailer with deliverance of milk couldnt pass... After varios hours waiting in the rain and cold, someone managed to move the one stone and Joel, our chofeur, drove quickly towards Chota. Well, it ended up taking 6 hours in stead of 1,5. I was glad we didnt have to spend the night in the car at 3000 metres above sea level.

I dont have more space to put out more pictures, so for that I am sorry. I will see if I could try and work it out in a way or another. Until then - Cuidanse mucho todos mis amigitos! Un abrazo

This weekend we learned a new word: BULLA! (=noise). We went to Cajamarca, a city in the mountains, 6 hours away, which is well known in Peru for its carnaval. The moment we stepped out of the bus saturday evening, I got a bucket of dirty water from the streets in my face. Driving in a taxi to the hotel, we saw a terrible sight; all the cars, buildings, people, were painted (not voluntarily) in all kinds of colors... It appeared this was the entrance day of the carnavals, and the day for painting... So we went straight to the market to buy some clothes we could risk be painted. The same night we met with some friends from Chota. One of them had his typical carnaval drum, which he constantly played on during the night... The peruvians started to sing/shout carnaval songs, which are short verses- invented as somthing happens in front of them or someone passes by. For example, they could sing "Que bonita señorita, que bonita señorita!" (Oh what a beautiful girl x2) when a pretty girl passed by. A lot of fun, but the melody was kind of monotone, so I ended up with this song in my head at all times of the weekend... In the nights all the youths hanged out in the main square, in groups, singing, playing and dancing the characteristic carnaval dance. An exciting and inspiring environment! But the fiesta included a lot of drinking, and there were a lot of drunk peruvians and tourists that had too much of the peruvian maiz drink "Chicha".

The next day we went out to have breakfast at the main square. Returning to the hotel, we didnt have a simple idea of what was awaiting us. The street outside our hotel was all of a sudden filled with loads of people, with their buckets of water, water balloons and water gunners and all kinds of equipment for a real WATER WAR!! As we ran into the entrance of the hotel we were already soaked to the bone. Almost the rest of the day we spent on the third floor of our hotel, watching the carnaval parade that passed by. People of all ages dressed up as clowns, fairies, devils, angels, cartoon figures, and all kinds of animals, jumped and danced around. A lot of joy and laughter- really pretty. In the afternoon we had to eat SOMETHING, so anxiously we stepped out on the street and took the first taxi we could find to go to a china restaurant. The water war continued all weekend, so we ended up taking taxis all over... Nevertheless, Inger Marie ran out of dry clothes and sat there shivering, pobrecita. The last day, monday, there was a new parade. This time all the districts had their own part, and they showed their local "señorita carnaval", or carnaval princess. There was a jury that at last found a winner district, with the prettiest costumes, performance and princess. An experience to watch, and especially feel the environment around, as people had met 4 hours before to find some good seats and start the water battle, while they were drumming and singing and dancing. I returned to Chota with a new impression of the peruvians: a crazy but friendly and happy people.

Sammen med kollegaer fra bistandsorganisasjonen CODE drar vi ut på landsbygda i landrover-bilen vår, som er sterk og god å ha når regntida setter inn. Etter et kraftig regnskyll dagen før er veiene svært humpete. Vi møter på fullastede lastebiler som har kjørt seg fast i gjørmete veikanter, og kikker engstelig nedover åssiden, i håp om å slippe å skli utfor. Landskapet er frodig og grønt, og geitende, uforstyrrede kyr og sauer er å se på alle kanter. Mannfolkene er i ferd med å pløye åkrene sine med okser, kvinnene står og vever framfor et tre eller vasker klærne sine i bekken. Barna leker seg i enga med de viltre bikkjene. De smiler og ler mot oss i det vi passerer. I bakgrunnen ser vi ravende fjell og regnskyer som lurer. Vi kommer inn på en mindre og enda mer kronglete vei som fører oss fra landsbyen Chalamarca og oppover mot det lille samfunnet Miravalle. Omsider ankommer vi ”sentrum” av Miravalle, en fjelltopp hvor vi finner lokalet hvor alfabetiseringskurset foregår, ved siden av grunnskolebygget. Her er også den lokale kirken, en beskjeden bygning uten altfor mye utsmykning. Mot oss kommer tre blide mennesker- Ramiro, læreren på kurset, og en ung jente med en unge på armen.

EDITH

Den unge deltageren heter Edith Medaly Torres Delgado, er 18 år og har samboer og lille Jonathan på 2 år. Hun har en åkerlapp der hvor hun bor. Til kurset går hun i en time for å komme fram, og har deltatt i kurset i to år. Av ting hun har lært i kurset nevner hun verdier- punktualitet, gjensidig respekt mellom gamle og unge, ansvarlighet overfor barna sine og overfor foreldre, og ærlighet. Etterpå legger hun til at hun også har lært å lese, skrive og veve. I tillegg til klasserommet har gruppen et jordstykke der de lærer å så og dyrke på riktig måte diverse grønnsaker, forteller Edith. Det er ikke lett å få Edith til å skravle i vei, til tider må jeg omtrent trekke svarene ut av henne. De som bor på landsbygda er ofte svært fåmælte, og føler seg ofte underdanige folk som kommer fra byene, og kanskje spesielt oss vestlige. Når jeg spør henne hvorfor kurset er nyttig for henne, svarer hun ”for oss selv- lære om respekt osv.” Læreren hennes sitter ved siden av og legger til at Edith, ved å kunne lese/skrive/regne, lettere kan hjelpe barna sine med hjemmelekser osv., og ta del i deres utdanning på en bedre måte. I et hjem der hverken mor eller far er alfabetiserte, er det ikke mye hjelp å få med skolearbeid. På landsbygda er det vanlig at ektefolk ikke får pratet sammen i løpet av en dag- mannen er kanskje borte hele dagen og jobber mens kona er hjemme og arbeider. På kurset lærer kvinnene at en kommunikasjon er viktig, og de lærer også hvordan de kan løse konflikter i hjemmet på en bra måte. Dialog er viktig for å kunne løse problemer, ikke bare å unngå eller ”svelge” konfliktene. Edith går med på at det var vanskelig å lære seg å lese og skrive, men sier at det kun tok henne 15 dager! Nå klarer hun å lese en bok! Hun sier at ikke det er det minste flaut å lære det i voksen alder. Istedet er det fristende å kunne pga alle fordeler det gir henne. Hun kan nå underskrive dokumenter for eksempel. De fleste kvinnene deltar i den kommunale ”kvinneklubben”, hvor de bl.a. må signere bestemmelser de gjør, f.eks. om at alle kvinnene i bygda skal nyte godt av en kjele som er gitt dem av kommunen. Kvinnene som da kan skrive under med sin egen underskrift, istedet for å gi fingeravtrykk, føler seg svært så tilfredse. Når jeg spør henne hvordan kurset har endret henne personlig, klarer hun ikke helt å svare. De på landsbygda er ikke mye vandt til å snakke om følelser på den måten. Men hun uttrykker indirekte, gjennom det hun forteller, at kurset har gitt henne en positiv forandring. Kurset er populært- nå ønsker også samboeren hennes og tantene og onklene å delta i en slik gruppe. Deltagerne betaler ingenting for å delta, men bidrar med praktiske ting, som å konstruere skolebygningen og åkerlappen. De får utstyr- frø, læringsplakater, tusjer, ark osv. av Cooperaciòn y Desarollo. Representanter fra organisasjonen kommer jevnlig på besøk. I tillegg kommer årlig en representant fra UGEL (under det peruanske utdanningsdepartementet) for å observere, og av og til har de med noe materiell.

Edith har ikke fått gått på skolen når hun var liten, fordi foreldrene kun sendte guttene sine på skolen. Edith var hjemme med moren og lærte andre ting som å sy, veve, hun gjetet buskapen og gjorde andre gjøremål i hjemmet. Hun forteller hvordan hverdagen hennes er nå for tiden. Ved soloppgang, i 5-6 tida, våkner hun automatisk og lager frokost (ris, poteter og grønnsaker) til seg og familien. Dagen går med til å veve, gjete husdyrene og hente fôr til marsvinene. Ved en god anledning slakter familien et marsvin til et godt måltid. Kjøttet smaker mer eller mindre som kylling. Så tidlig som i 7-8 tida på kvelden går familien til køys, for det er ikke mye å gjøre når alt blir mørkt og man ikke har elektrisk strøm.

I just put out some nw pictures from the trip to Cuzco, Macciu Piccu, Titicaca and the coast. Have a look! (Click on "my other albums", down to the left)

Inger M and me are on our way out to listen to a local band that is going to have their rehearsal tonight. Later on we are going to dance salsa in the local disco called Quinta, which is always a lot of fun. I started to really like salsa! I hope to learn more from my collegue Mary, so far I only know the rythm...

I am back in Chota, after a great vacation of one month. The last week I spent in Arequipa with the other 9 norwegians. We had a really constructive period of time, talking about experiences so far and how we wanted the final three months to be. I really felt like being in little Norway, because Harald (the leader of the Act Now programme) had brought with him a lot of Norwegian chocolate, magazines and newspapers:)

It`s good to be back in my own room, not having to search for half an hour in my big suitcase to find that one yellow sock... Things are basically the same in the office, but these days we have some auditors (revisorer) visiting, so some days ago we counted all the things in the storage room and cleaned up the shelves. Inger Marie and I are back in track writing the works of the children into the computer, listening to salsa or the popular reggeaton (like "gasolina") from the radio. The two next months will be the rain period, so I guess we will have to read a ton of books and enjoy the cocoa from Norway which my sister brought. I will soon start my new essay which most likely will be on the importance of the courses for adults in the villages, which are run by CODE. I will try to ask the participants (mostly women) why it is so important for them to get this type of education, as they might as well be working back in their small farm and go on with life as it has always been. I am anxious to learn more about this. I am suspicious that education in general is a key to many things, such as development, less corruption, less health problems, more effective agriculture, more self esteem and even more. Vamos a ver! (Let`s see!)

Another message from uncle travelling Mac!

After a breathtaking vacation with my wonderful boyfriend, my sister and her husband in Peru, we took a tear dripping goodbye and Inger Marie and me went off to Guyaquil, Equador, two days ago. From there we took a bus out to the famous beaches of the coast- now we are situated in Montañita- which is a great surfers paradise and have young people visiting from all over the world. Today we have been to the beach, where IM took a fake tattoo ("courage" in chinese), we drank coconut milk from a coconut and ate fresh mango meanwhile the sun fried our skin. The waves are amazingly big (but actually not like in Lima, Amund!) so we stood for a while in the shallow water, enjoying the "yakussi"(boblebad) which was created by the foaming water. In the afternoon we went relaxing in the hammocks (hengekoyene) that are in our hotel, towards the ocean... How beautiful wasnt that!

We are going to enjoy two more days in our hotel called Brisa del Mar (lonely planet) before we move on to Lima and from there the next day with bus for 12 hours towards Arequipa and the midfield course with the other Act Nowers in South America. So long farewell!

HAPPY NEW YEAR TO ALL OF YOU!

My sister, her husband Jon Erik, my Amund and myself are at the moment in Puno by the lake Titicaca! Really pretty up here in the highlands. We arrived today, after leaving Cuzco. The 4 day inka trail was tough but really beautiful- I really enjoyed the beautiful nature, meeting people from all the world and watch the clouds rise and there was the incredible Macciu Picchu! Amazing. Unforgettable. We spent new years at 3600 metres above sea level- the camping site was surronded with great mountains. Unfortunately we fell asleep, all of us, before 12 o`clock, because that day we had walked a mountain of 4200 metres... A very different new years. I hope you all had a good time and that you managed to stay awake!

The days of vacacions have been exciting, nice with some change from the everyday in Chota. We have all been a little sick, but at the moment only my boyfriend is the one staying in bed, poor boy! We will see the doctor tomorrow so I think he will be fine. Its really good to have him here, and I hope he will get to enjoy the days we will spend on the coast- next will be Pisco I think. I look forward to sun and beaches!

(Here comes the Christmas letter that I sent to family and friends. If you didnt receive it, it is here for you to read(if you know norwegian...)):

Som dere sikkert har fått med dere har jeg siden oktober i år befunnet
meg i Peru. Derfor kommer det nå en julehilsen fra Andesfjellene. Etter
6 uker på Hald internasjonale senter i Mandal følte 10 norske ungdommer
seg klare for å sette kursen mot Sør-Amerika. Sammen hadde vi 3 ukers
språkkurs i Lima før vi dro to og to ut til forskjellige steder i Peru
og Bolivia. Jeg og Inger Marie begynte å jobbe for
bistandsorganisasjonen CODE i Chota, en liten by som ligger et godt
stykke oppe i Andesfjellene, 2200 m.o.h. CODE er økonomisk støttet av
Strømmestiftelsen, som jeg er utsendt for.

CODE (Cooperaciòn y Desarrollo) har svært mange forskjellige prosjekter,
men det overordnede temaet er utdanning. De jobber hovedsakelig med
barneskoler, grupper for voksne, verksted/diskusjonsgrupper for
tenåringer, og med Rondagrupper. På barneskoler bidrar de blant annet
med skrivebøker, pulter/stoler, flanelografer, kjøkkenutstyr,
fotballer/volleyballer og kursing for lærerne. Barna har faddere i
Norge, og derfor hjelper vi til å ta bilder av ungene som sendes til
Norge, og barna lager også julekort til fadderne sine. Kortene vitner
om at barna er svært takknemlige for at et land langt borte som Norge
gidder å bry seg om dem. Det er ikke mye midler å få fra den peruanske
staten, hovedsakelig på grunn av den utbredte korrupsjonen. Hadde det
ikke vært for CODE, hadde det ikke fantes pulter og stoler i
klasserommene, og barna hadde heller ikke hatt råd til skrivebøker.
Barnas foreldre er stort sett bønder, som er fattige. Det finnes ikke
noe form for støtte til bøndene her i Peru, og utviklingsmessig tror
jeg jordbruket her ligger omtrent 50 år tilbake i tid i forhold til
Norge. Folk er stort sett lite utdannet, mange voksne har ikke gått på
skole i det hele tatt. Derfor har CODE også kurs for voksne, hvor de
lærer å lese og skrive, lærer om verdier, menneskerettigheter og
hvordan en familie bør fungere. Temaene er svært varierte, de lærer
også å skrive en søknad (til f.eks. staten) og får opplæring når det
gjelder helse og ernæring. Noe av det viktigste er at de lærer å
reflektere over sin egen situasjon, gjennom å snakke med andre bønder.
Viktig at de får mer selvtillit og får engasjement til å kunne gjøre
noe med sitasjonen sin. Deltagerne, som stort sett er kvinner, er svært
ivrige. Man merker virkelig at de er sugne på kunnskap, og at kunnskapen
hjelper dem i deres hverdag.

Ca. 2-3 ganger i uka er Inger Marie og jeg med ut på landsbygda, når
CODE skal ut og se hvordan prosjektene sine går. Rollen vår er stort
sett å være representanter for Strømmestiftelsen, dvs. der hjelpen
kommer fra. Vi besøker skolene, voksengruppene og Rondagruppene, hvor
vi presenterer oss, sier noen ord om Norge og svarer på spørsmål. Vi
har etterhvert blitt flinke til å holde små taler... Sunget norske
sanger har vi også gjort. Noe av det tøffeste har vært å være vestlig,
og representere et så rikt land som Norge. De ser enormt opp til oss,
og spør oss om hvordan de kan bli like utviklet som oss. Jeg føler jeg
har vunnet i et eller annet lotteri, det er jo ingen selvfølge at jeg
ikke ble født langt oppe i fjellene i Peru og måtte slite for å få nok
til mat på bordet.

Spansken blir bedre og bedre, men jeg må si det var en utfordring i
starten. Ute på landsbygda snakker de en vanskelig dialekt, så til
tider blir det mye smil og latter og kanskje ikke så mye verbal
kommunikasjon... Men det går braJ Folk er veldig åpne og hyggelige og
gjestfrie på landsbygda. Vi blir servert store porsjoner med ris og
poteter og bønner og av og til marsvin, som er ”stjernemåltidet” her...
Det har da glidd ned det også... Det gjelder å ikke tenke på at i Norge
befinner de seg i bur og man klapper og koser med dem.

Det er veldig artig og annerledes her oppe i fjellene, og flott natur.
Noen ganger må vi gå eller ri opptil en time for å komme fram til
skoler som ligger langt oppe i fjellene. Det høyeste stedet jeg har
vært på til nå er 3800 m.o.h. Litt av et liv de lever der oppe, været
skifter kjempefort- det kan være strålende sol og varmt og med ett
komme tordenvær og bitende kulde. Kinnene til barna er mørke fordi de
er brent av sola og blitt frosne av kulde og vind. De har som regel på
seg lag på lag med ullklær. Og ponchoer oppå der igjen. De voksne har
på seg sombreroene sine, som er statussymbolet. Flotte mennesker.
Veldig annerledes enn i Norge.

De andre dagene i uka hjelper Inger Marie og jeg til på kontoret i
Chota, hvor vi også bor, i overetasjen. Byen har 15 000 innbyggere, så
den er ganske stor. De har det meste man trenger her, men ikke ting som
kino og minibank... Vi trives likevel godt. Har fått en del venner så vi
kjeder oss ikke akkurat, så gjestfrie som peruanerne er. På markedet
selger de ferskt brød bakt i steinovn, og alt man kan tenke seg av
frukt og grønnsaker. Vi lider altså ingen nød... Middag spiser vi på
restaurant hver dag, det koster fra 6 til 20 norske kroner. Det hender
at vannet forsvinner, men da gjelder det å holde humøret oppe og tenke
at dusjen kan da utsettes. Litt syke har vi også vært, rensligheten er
ikke helt som i Norge akkurat. Men for øyeblikket er begge to i god
formJ

Den tyvende desember kommer min søster Anette og hennes Jon Erik på
besøk hit til Chota, så da håper jeg at julestemningen omsider kommer
krypende. Vi skal bake pepperkaker og kose oss. Første juledag drar vi
tre ned til Lima for å møte Amund, som kommer med fly. Sammen skal vi
dra opp til Cuzco, inkaenes hovedstad, og gå en 4 dagers tur til Macciu
Piccu. Jeg gleder meg kjempemasse. Etterpå skal vi reise litt rundt før
jeg og Inger Marie etter planen skal en tur til Ecuador og
Galapagos-øyene for å fornye visumet vårt. Etterpå er det midfield-kurs
sammen med de andre norske fra Hald i slutten av januar, i byen
Arequipa. Så nå blir det snart en måneds reising i Peru! Blir veldig
spennende.

Ønsker dere alle en velsignet jul, og at dere også har i minne julens
budskap. For meg har det blitt ekstra spesielt å tenke på at Jesus
faktisk ble født i fattige kår, at han først og fremst identifiserte
seg med de menneskene som vi tenker på som ”lavereverdige”. Han er
akkurat like glad i alle mennesker. Det er viktig at vi ikke glemmer at
ikke alle har det som oss i Norge. Og det er ikke så mye som skal til
før vi kan forbedre livssituasjonen til ett medmenneske. Her i Peru har
jeg sett at man virkelig får gjort mye med lite midler. Det nytter!

Hvis dere vil lese mer om mine tanker underveis i oppholdet, og se
bilder, kan dere se på bloggen min:
http://beckstrom.blogspirit.com

Riktig god jul!

Inntil jeg ser dere i april,
Klemmer fra Kristin

Today we had to put a white powder on all the blankets and bed sheets and leave them in the terrace to get some air. Lately me and IM have gotten tons of "stikk" all over our bodies, and it turns out there are BUGS (lopper) in our beds. Like three weeks ago we had these parasites inside our bodies that made us have "stikk" all over our bodies as well, but the doctor gave us some medicine and the parasites left, thank goodness...  

"Sleep tight, dont let the bed bugs bite..." Well, besides from the bedbugs we are doing very well. Yesterday I went to Moran Lirio high up in the mountains, where we had a workshop about career/education planning for youths. A teacher talked about how we all have different talents and interests and that we will have to consider thoroughly what we want to do with our lives, and what education we will choose. The youths listened very carefully, and among them were youngsters that wanted to be nurses, doctors, artists and scientists. I told them about my education (indok) and what it was like to study in a University of science and technology. As I asked the teacher how many youngsters from the highland that go in with further education, he told me only like 2 out of a 100... Most of this kids are one out of for instance 10 sisters and brothers, and their parents cant afford having them go and study in the city. They also need their labour in the acre/field. It was kind of sad to see their engagement and interest, knowing they will never get to use their talent.

I put out some new pictures- click on "my other albums" down to the left and follow the instructions. 

No sé que voy a escribir.... Hay tantos eventos estos días.

I don´t know where to start, I am experiencing a lot of things these days. My everyday is getting more and more peruvian, I don´t know how to show you all a complete picture of my everyday. Things are transformed into habits and I am getting used to the way things are.

Well, in Norway it seems Christmas is sneaking in. I heard rumours of snow and my boyfriend going skiing in Trondheim. ¡Que suerte para ustedes! At this site there is nothing that reminds me of Christmas- no snow, no Christmas songs, no nada. Yesterday we went out in the field to Santa Cruz, which is 4 hours from the peruvian coast. The climate was really comfortable, we had to drink tons of water as the sun burned. The landscape was more like jungle than mountains. Very beautiful. 

As there is nothing that reminds us of Christmas, IM and I created a Christmas calendar for the crew here in Chota. Now there are 24 gifts hanging on the wall (YES it is a bit late- I know its already the 3rd) ready to be opened. The days in the office are loooong, from 9-13 and after eating almuerzo, from 15-19! We asked our collegue Joel what he wanted for Christmas, and he answered "My job! It´s the most important thing I have. It makes me able to take care of my family, pay the rent and provide food to the table." It´s way hard to get a job here in Peru. You better cling on to the one you might happen to have. In Lima, the capital, there are medical doctors driving taxis for a living since there are no vacant positions. If you are lucky to have an education, it´s absolutely not for sure you will have a job afterwards. And also, as you are dependant on a job to such a degree, you are also very vulnerable to illness and things that might occur. The state does NOT take care of you if you have to go to the hospital, they can not pay for your family member´s funeral, they will not put you in a program to help you find a job. In Lima we went in the taxi of a taxidriver that was constantly crying because his wife was really sick and needed an operation he just couldn´t afford. He was pretty desperate and on the phone he begged the hospital a thousand times to show mercy and give him a little rebate on the inmensely large operation fee, so that he could afford it, after collecting money from family and friends.

In Norway we have a safety net which is unique. Primarily, you can choose an education which is free, the state GIVE you money to support you as a student. When I tell the peruvians this they won´t believe me. We also have a system of health and education which is marvellous compared to the ones of the peruvians. Our tax money actually reach out. In Santa Cruz we visited a kindergarten which is fully supported by CODE/Strommestiftelsen. I asked the teacher what would happen if they could only rely on the support from the state. "There wouldn´t have been chairs, no appropriate tables, no books or writing materials, hardly anything!" As it is today, the politicians put more money in their own pockets than they spend on health and education. It´s ridiculous to see how the resources are distributed. The peruvian don´t trust the politicians a single bit. All is promises that won´t be kept.