Kristin

Sammen med kollegaer fra bistandsorganisasjonen CODE drar vi ut på landsbygda i landrover-bilen vår, som er sterk og god å ha når regntida setter inn. Etter et kraftig regnskyll dagen før er veiene svært humpete. Vi møter på fullastede lastebiler som har kjørt seg fast i gjørmete veikanter, og kikker engstelig nedover åssiden, i håp om å slippe å skli utfor. Landskapet er frodig og grønt, og geitende, uforstyrrede kyr og sauer er å se på alle kanter. Mannfolkene er i ferd med å pløye åkrene sine med okser, kvinnene står og vever framfor et tre eller vasker klærne sine i bekken. Barna leker seg i enga med de viltre bikkjene. De smiler og ler mot oss i det vi passerer. I bakgrunnen ser vi ravende fjell og regnskyer som lurer. Vi kommer inn på en mindre og enda mer kronglete vei som fører oss fra landsbyen Chalamarca og oppover mot det lille samfunnet Miravalle. Omsider ankommer vi ”sentrum” av Miravalle, en fjelltopp hvor vi finner lokalet hvor alfabetiseringskurset foregår, ved siden av grunnskolebygget. Her er også den lokale kirken, en beskjeden bygning uten altfor mye utsmykning. Mot oss kommer tre blide mennesker- Ramiro, læreren på kurset, og en ung jente med en unge på armen.

EDITH

Den unge deltageren heter Edith Medaly Torres Delgado, er 18 år og har samboer og lille Jonathan på 2 år. Hun har en åkerlapp der hvor hun bor. Til kurset går hun i en time for å komme fram, og har deltatt i kurset i to år. Av ting hun har lært i kurset nevner hun verdier- punktualitet, gjensidig respekt mellom gamle og unge, ansvarlighet overfor barna sine og overfor foreldre, og ærlighet. Etterpå legger hun til at hun også har lært å lese, skrive og veve. I tillegg til klasserommet har gruppen et jordstykke der de lærer å så og dyrke på riktig måte diverse grønnsaker, forteller Edith. Det er ikke lett å få Edith til å skravle i vei, til tider må jeg omtrent trekke svarene ut av henne. De som bor på landsbygda er ofte svært fåmælte, og føler seg ofte underdanige folk som kommer fra byene, og kanskje spesielt oss vestlige. Når jeg spør henne hvorfor kurset er nyttig for henne, svarer hun ”for oss selv- lære om respekt osv.” Læreren hennes sitter ved siden av og legger til at Edith, ved å kunne lese/skrive/regne, lettere kan hjelpe barna sine med hjemmelekser osv., og ta del i deres utdanning på en bedre måte. I et hjem der hverken mor eller far er alfabetiserte, er det ikke mye hjelp å få med skolearbeid. På landsbygda er det vanlig at ektefolk ikke får pratet sammen i løpet av en dag- mannen er kanskje borte hele dagen og jobber mens kona er hjemme og arbeider. På kurset lærer kvinnene at en kommunikasjon er viktig, og de lærer også hvordan de kan løse konflikter i hjemmet på en bra måte. Dialog er viktig for å kunne løse problemer, ikke bare å unngå eller ”svelge” konfliktene. Edith går med på at det var vanskelig å lære seg å lese og skrive, men sier at det kun tok henne 15 dager! Nå klarer hun å lese en bok! Hun sier at ikke det er det minste flaut å lære det i voksen alder. Istedet er det fristende å kunne pga alle fordeler det gir henne. Hun kan nå underskrive dokumenter for eksempel. De fleste kvinnene deltar i den kommunale ”kvinneklubben”, hvor de bl.a. må signere bestemmelser de gjør, f.eks. om at alle kvinnene i bygda skal nyte godt av en kjele som er gitt dem av kommunen. Kvinnene som da kan skrive under med sin egen underskrift, istedet for å gi fingeravtrykk, føler seg svært så tilfredse. Når jeg spør henne hvordan kurset har endret henne personlig, klarer hun ikke helt å svare. De på landsbygda er ikke mye vandt til å snakke om følelser på den måten. Men hun uttrykker indirekte, gjennom det hun forteller, at kurset har gitt henne en positiv forandring. Kurset er populært- nå ønsker også samboeren hennes og tantene og onklene å delta i en slik gruppe. Deltagerne betaler ingenting for å delta, men bidrar med praktiske ting, som å konstruere skolebygningen og åkerlappen. De får utstyr- frø, læringsplakater, tusjer, ark osv. av Cooperaciòn y Desarollo. Representanter fra organisasjonen kommer jevnlig på besøk. I tillegg kommer årlig en representant fra UGEL (under det peruanske utdanningsdepartementet) for å observere, og av og til har de med noe materiell.

Edith har ikke fått gått på skolen når hun var liten, fordi foreldrene kun sendte guttene sine på skolen. Edith var hjemme med moren og lærte andre ting som å sy, veve, hun gjetet buskapen og gjorde andre gjøremål i hjemmet. Hun forteller hvordan hverdagen hennes er nå for tiden. Ved soloppgang, i 5-6 tida, våkner hun automatisk og lager frokost (ris, poteter og grønnsaker) til seg og familien. Dagen går med til å veve, gjete husdyrene og hente fôr til marsvinene. Ved en god anledning slakter familien et marsvin til et godt måltid. Kjøttet smaker mer eller mindre som kylling. Så tidlig som i 7-8 tida på kvelden går familien til køys, for det er ikke mye å gjøre når alt blir mørkt og man ikke har elektrisk strøm.