Kristin

(Here comes the Christmas letter that I sent to family and friends. If you didnt receive it, it is here for you to read(if you know norwegian...)):

Som dere sikkert har fått med dere har jeg siden oktober i år befunnet
meg i Peru. Derfor kommer det nå en julehilsen fra Andesfjellene. Etter
6 uker på Hald internasjonale senter i Mandal følte 10 norske ungdommer
seg klare for å sette kursen mot Sør-Amerika. Sammen hadde vi 3 ukers
språkkurs i Lima før vi dro to og to ut til forskjellige steder i Peru
og Bolivia. Jeg og Inger Marie begynte å jobbe for
bistandsorganisasjonen CODE i Chota, en liten by som ligger et godt
stykke oppe i Andesfjellene, 2200 m.o.h. CODE er økonomisk støttet av
Strømmestiftelsen, som jeg er utsendt for.

CODE (Cooperaciòn y Desarrollo) har svært mange forskjellige prosjekter,
men det overordnede temaet er utdanning. De jobber hovedsakelig med
barneskoler, grupper for voksne, verksted/diskusjonsgrupper for
tenåringer, og med Rondagrupper. På barneskoler bidrar de blant annet
med skrivebøker, pulter/stoler, flanelografer, kjøkkenutstyr,
fotballer/volleyballer og kursing for lærerne. Barna har faddere i
Norge, og derfor hjelper vi til å ta bilder av ungene som sendes til
Norge, og barna lager også julekort til fadderne sine. Kortene vitner
om at barna er svært takknemlige for at et land langt borte som Norge
gidder å bry seg om dem. Det er ikke mye midler å få fra den peruanske
staten, hovedsakelig på grunn av den utbredte korrupsjonen. Hadde det
ikke vært for CODE, hadde det ikke fantes pulter og stoler i
klasserommene, og barna hadde heller ikke hatt råd til skrivebøker.
Barnas foreldre er stort sett bønder, som er fattige. Det finnes ikke
noe form for støtte til bøndene her i Peru, og utviklingsmessig tror
jeg jordbruket her ligger omtrent 50 år tilbake i tid i forhold til
Norge. Folk er stort sett lite utdannet, mange voksne har ikke gått på
skole i det hele tatt. Derfor har CODE også kurs for voksne, hvor de
lærer å lese og skrive, lærer om verdier, menneskerettigheter og
hvordan en familie bør fungere. Temaene er svært varierte, de lærer
også å skrive en søknad (til f.eks. staten) og får opplæring når det
gjelder helse og ernæring. Noe av det viktigste er at de lærer å
reflektere over sin egen situasjon, gjennom å snakke med andre bønder.
Viktig at de får mer selvtillit og får engasjement til å kunne gjøre
noe med sitasjonen sin. Deltagerne, som stort sett er kvinner, er svært
ivrige. Man merker virkelig at de er sugne på kunnskap, og at kunnskapen
hjelper dem i deres hverdag.

Ca. 2-3 ganger i uka er Inger Marie og jeg med ut på landsbygda, når
CODE skal ut og se hvordan prosjektene sine går. Rollen vår er stort
sett å være representanter for Strømmestiftelsen, dvs. der hjelpen
kommer fra. Vi besøker skolene, voksengruppene og Rondagruppene, hvor
vi presenterer oss, sier noen ord om Norge og svarer på spørsmål. Vi
har etterhvert blitt flinke til å holde små taler... Sunget norske
sanger har vi også gjort. Noe av det tøffeste har vært å være vestlig,
og representere et så rikt land som Norge. De ser enormt opp til oss,
og spør oss om hvordan de kan bli like utviklet som oss. Jeg føler jeg
har vunnet i et eller annet lotteri, det er jo ingen selvfølge at jeg
ikke ble født langt oppe i fjellene i Peru og måtte slite for å få nok
til mat på bordet.

Spansken blir bedre og bedre, men jeg må si det var en utfordring i
starten. Ute på landsbygda snakker de en vanskelig dialekt, så til
tider blir det mye smil og latter og kanskje ikke så mye verbal
kommunikasjon... Men det går braJ Folk er veldig åpne og hyggelige og
gjestfrie på landsbygda. Vi blir servert store porsjoner med ris og
poteter og bønner og av og til marsvin, som er ”stjernemåltidet” her...
Det har da glidd ned det også... Det gjelder å ikke tenke på at i Norge
befinner de seg i bur og man klapper og koser med dem.

Det er veldig artig og annerledes her oppe i fjellene, og flott natur.
Noen ganger må vi gå eller ri opptil en time for å komme fram til
skoler som ligger langt oppe i fjellene. Det høyeste stedet jeg har
vært på til nå er 3800 m.o.h. Litt av et liv de lever der oppe, været
skifter kjempefort- det kan være strålende sol og varmt og med ett
komme tordenvær og bitende kulde. Kinnene til barna er mørke fordi de
er brent av sola og blitt frosne av kulde og vind. De har som regel på
seg lag på lag med ullklær. Og ponchoer oppå der igjen. De voksne har
på seg sombreroene sine, som er statussymbolet. Flotte mennesker.
Veldig annerledes enn i Norge.

De andre dagene i uka hjelper Inger Marie og jeg til på kontoret i
Chota, hvor vi også bor, i overetasjen. Byen har 15 000 innbyggere, så
den er ganske stor. De har det meste man trenger her, men ikke ting som
kino og minibank... Vi trives likevel godt. Har fått en del venner så vi
kjeder oss ikke akkurat, så gjestfrie som peruanerne er. På markedet
selger de ferskt brød bakt i steinovn, og alt man kan tenke seg av
frukt og grønnsaker. Vi lider altså ingen nød... Middag spiser vi på
restaurant hver dag, det koster fra 6 til 20 norske kroner. Det hender
at vannet forsvinner, men da gjelder det å holde humøret oppe og tenke
at dusjen kan da utsettes. Litt syke har vi også vært, rensligheten er
ikke helt som i Norge akkurat. Men for øyeblikket er begge to i god
formJ

Den tyvende desember kommer min søster Anette og hennes Jon Erik på
besøk hit til Chota, så da håper jeg at julestemningen omsider kommer
krypende. Vi skal bake pepperkaker og kose oss. Første juledag drar vi
tre ned til Lima for å møte Amund, som kommer med fly. Sammen skal vi
dra opp til Cuzco, inkaenes hovedstad, og gå en 4 dagers tur til Macciu
Piccu. Jeg gleder meg kjempemasse. Etterpå skal vi reise litt rundt før
jeg og Inger Marie etter planen skal en tur til Ecuador og
Galapagos-øyene for å fornye visumet vårt. Etterpå er det midfield-kurs
sammen med de andre norske fra Hald i slutten av januar, i byen
Arequipa. Så nå blir det snart en måneds reising i Peru! Blir veldig
spennende.

Ønsker dere alle en velsignet jul, og at dere også har i minne julens
budskap. For meg har det blitt ekstra spesielt å tenke på at Jesus
faktisk ble født i fattige kår, at han først og fremst identifiserte
seg med de menneskene som vi tenker på som ”lavereverdige”. Han er
akkurat like glad i alle mennesker. Det er viktig at vi ikke glemmer at
ikke alle har det som oss i Norge. Og det er ikke så mye som skal til
før vi kan forbedre livssituasjonen til ett medmenneske. Her i Peru har
jeg sett at man virkelig får gjort mye med lite midler. Det nytter!

Hvis dere vil lese mer om mine tanker underveis i oppholdet, og se
bilder, kan dere se på bloggen min:
http://beckstrom.blogspirit.com

Riktig god jul!

Inntil jeg ser dere i april,
Klemmer fra Kristin

Today we had to put a white powder on all the blankets and bed sheets and leave them in the terrace to get some air. Lately me and IM have gotten tons of "stikk" all over our bodies, and it turns out there are BUGS (lopper) in our beds. Like three weeks ago we had these parasites inside our bodies that made us have "stikk" all over our bodies as well, but the doctor gave us some medicine and the parasites left, thank goodness...  

"Sleep tight, dont let the bed bugs bite..." Well, besides from the bedbugs we are doing very well. Yesterday I went to Moran Lirio high up in the mountains, where we had a workshop about career/education planning for youths. A teacher talked about how we all have different talents and interests and that we will have to consider thoroughly what we want to do with our lives, and what education we will choose. The youths listened very carefully, and among them were youngsters that wanted to be nurses, doctors, artists and scientists. I told them about my education (indok) and what it was like to study in a University of science and technology. As I asked the teacher how many youngsters from the highland that go in with further education, he told me only like 2 out of a 100... Most of this kids are one out of for instance 10 sisters and brothers, and their parents cant afford having them go and study in the city. They also need their labour in the acre/field. It was kind of sad to see their engagement and interest, knowing they will never get to use their talent.

I put out some new pictures- click on "my other albums" down to the left and follow the instructions. 

No sé que voy a escribir.... Hay tantos eventos estos días.

I don´t know where to start, I am experiencing a lot of things these days. My everyday is getting more and more peruvian, I don´t know how to show you all a complete picture of my everyday. Things are transformed into habits and I am getting used to the way things are.

Well, in Norway it seems Christmas is sneaking in. I heard rumours of snow and my boyfriend going skiing in Trondheim. ¡Que suerte para ustedes! At this site there is nothing that reminds me of Christmas- no snow, no Christmas songs, no nada. Yesterday we went out in the field to Santa Cruz, which is 4 hours from the peruvian coast. The climate was really comfortable, we had to drink tons of water as the sun burned. The landscape was more like jungle than mountains. Very beautiful. 

As there is nothing that reminds us of Christmas, IM and I created a Christmas calendar for the crew here in Chota. Now there are 24 gifts hanging on the wall (YES it is a bit late- I know its already the 3rd) ready to be opened. The days in the office are loooong, from 9-13 and after eating almuerzo, from 15-19! We asked our collegue Joel what he wanted for Christmas, and he answered "My job! It´s the most important thing I have. It makes me able to take care of my family, pay the rent and provide food to the table." It´s way hard to get a job here in Peru. You better cling on to the one you might happen to have. In Lima, the capital, there are medical doctors driving taxis for a living since there are no vacant positions. If you are lucky to have an education, it´s absolutely not for sure you will have a job afterwards. And also, as you are dependant on a job to such a degree, you are also very vulnerable to illness and things that might occur. The state does NOT take care of you if you have to go to the hospital, they can not pay for your family member´s funeral, they will not put you in a program to help you find a job. In Lima we went in the taxi of a taxidriver that was constantly crying because his wife was really sick and needed an operation he just couldn´t afford. He was pretty desperate and on the phone he begged the hospital a thousand times to show mercy and give him a little rebate on the inmensely large operation fee, so that he could afford it, after collecting money from family and friends.

In Norway we have a safety net which is unique. Primarily, you can choose an education which is free, the state GIVE you money to support you as a student. When I tell the peruvians this they won´t believe me. We also have a system of health and education which is marvellous compared to the ones of the peruvians. Our tax money actually reach out. In Santa Cruz we visited a kindergarten which is fully supported by CODE/Strommestiftelsen. I asked the teacher what would happen if they could only rely on the support from the state. "There wouldn´t have been chairs, no appropriate tables, no books or writing materials, hardly anything!" As it is today, the politicians put more money in their own pockets than they spend on health and education. It´s ridiculous to see how the resources are distributed. The peruvian don´t trust the politicians a single bit. All is promises that won´t be kept.