Kristin

(Here comes the Christmas letter that I sent to family and friends. If you didnt receive it, it is here for you to read(if you know norwegian...)):

Som dere sikkert har fått med dere har jeg siden oktober i år befunnet
meg i Peru. Derfor kommer det nå en julehilsen fra Andesfjellene. Etter
6 uker på Hald internasjonale senter i Mandal følte 10 norske ungdommer
seg klare for å sette kursen mot Sør-Amerika. Sammen hadde vi 3 ukers
språkkurs i Lima før vi dro to og to ut til forskjellige steder i Peru
og Bolivia. Jeg og Inger Marie begynte å jobbe for
bistandsorganisasjonen CODE i Chota, en liten by som ligger et godt
stykke oppe i Andesfjellene, 2200 m.o.h. CODE er økonomisk støttet av
Strømmestiftelsen, som jeg er utsendt for.

CODE (Cooperaciòn y Desarrollo) har svært mange forskjellige prosjekter,
men det overordnede temaet er utdanning. De jobber hovedsakelig med
barneskoler, grupper for voksne, verksted/diskusjonsgrupper for
tenåringer, og med Rondagrupper. På barneskoler bidrar de blant annet
med skrivebøker, pulter/stoler, flanelografer, kjøkkenutstyr,
fotballer/volleyballer og kursing for lærerne. Barna har faddere i
Norge, og derfor hjelper vi til å ta bilder av ungene som sendes til
Norge, og barna lager også julekort til fadderne sine. Kortene vitner
om at barna er svært takknemlige for at et land langt borte som Norge
gidder å bry seg om dem. Det er ikke mye midler å få fra den peruanske
staten, hovedsakelig på grunn av den utbredte korrupsjonen. Hadde det
ikke vært for CODE, hadde det ikke fantes pulter og stoler i
klasserommene, og barna hadde heller ikke hatt råd til skrivebøker.
Barnas foreldre er stort sett bønder, som er fattige. Det finnes ikke
noe form for støtte til bøndene her i Peru, og utviklingsmessig tror
jeg jordbruket her ligger omtrent 50 år tilbake i tid i forhold til
Norge. Folk er stort sett lite utdannet, mange voksne har ikke gått på
skole i det hele tatt. Derfor har CODE også kurs for voksne, hvor de
lærer å lese og skrive, lærer om verdier, menneskerettigheter og
hvordan en familie bør fungere. Temaene er svært varierte, de lærer
også å skrive en søknad (til f.eks. staten) og får opplæring når det
gjelder helse og ernæring. Noe av det viktigste er at de lærer å
reflektere over sin egen situasjon, gjennom å snakke med andre bønder.
Viktig at de får mer selvtillit og får engasjement til å kunne gjøre
noe med sitasjonen sin. Deltagerne, som stort sett er kvinner, er svært
ivrige. Man merker virkelig at de er sugne på kunnskap, og at kunnskapen
hjelper dem i deres hverdag.

Ca. 2-3 ganger i uka er Inger Marie og jeg med ut på landsbygda, når
CODE skal ut og se hvordan prosjektene sine går. Rollen vår er stort
sett å være representanter for Strømmestiftelsen, dvs. der hjelpen
kommer fra. Vi besøker skolene, voksengruppene og Rondagruppene, hvor
vi presenterer oss, sier noen ord om Norge og svarer på spørsmål. Vi
har etterhvert blitt flinke til å holde små taler... Sunget norske
sanger har vi også gjort. Noe av det tøffeste har vært å være vestlig,
og representere et så rikt land som Norge. De ser enormt opp til oss,
og spør oss om hvordan de kan bli like utviklet som oss. Jeg føler jeg
har vunnet i et eller annet lotteri, det er jo ingen selvfølge at jeg
ikke ble født langt oppe i fjellene i Peru og måtte slite for å få nok
til mat på bordet.

Spansken blir bedre og bedre, men jeg må si det var en utfordring i
starten. Ute på landsbygda snakker de en vanskelig dialekt, så til
tider blir det mye smil og latter og kanskje ikke så mye verbal
kommunikasjon... Men det går braJ Folk er veldig åpne og hyggelige og
gjestfrie på landsbygda. Vi blir servert store porsjoner med ris og
poteter og bønner og av og til marsvin, som er ”stjernemåltidet” her...
Det har da glidd ned det også... Det gjelder å ikke tenke på at i Norge
befinner de seg i bur og man klapper og koser med dem.

Det er veldig artig og annerledes her oppe i fjellene, og flott natur.
Noen ganger må vi gå eller ri opptil en time for å komme fram til
skoler som ligger langt oppe i fjellene. Det høyeste stedet jeg har
vært på til nå er 3800 m.o.h. Litt av et liv de lever der oppe, været
skifter kjempefort- det kan være strålende sol og varmt og med ett
komme tordenvær og bitende kulde. Kinnene til barna er mørke fordi de
er brent av sola og blitt frosne av kulde og vind. De har som regel på
seg lag på lag med ullklær. Og ponchoer oppå der igjen. De voksne har
på seg sombreroene sine, som er statussymbolet. Flotte mennesker.
Veldig annerledes enn i Norge.

De andre dagene i uka hjelper Inger Marie og jeg til på kontoret i
Chota, hvor vi også bor, i overetasjen. Byen har 15 000 innbyggere, så
den er ganske stor. De har det meste man trenger her, men ikke ting som
kino og minibank... Vi trives likevel godt. Har fått en del venner så vi
kjeder oss ikke akkurat, så gjestfrie som peruanerne er. På markedet
selger de ferskt brød bakt i steinovn, og alt man kan tenke seg av
frukt og grønnsaker. Vi lider altså ingen nød... Middag spiser vi på
restaurant hver dag, det koster fra 6 til 20 norske kroner. Det hender
at vannet forsvinner, men da gjelder det å holde humøret oppe og tenke
at dusjen kan da utsettes. Litt syke har vi også vært, rensligheten er
ikke helt som i Norge akkurat. Men for øyeblikket er begge to i god
formJ

Den tyvende desember kommer min søster Anette og hennes Jon Erik på
besøk hit til Chota, så da håper jeg at julestemningen omsider kommer
krypende. Vi skal bake pepperkaker og kose oss. Første juledag drar vi
tre ned til Lima for å møte Amund, som kommer med fly. Sammen skal vi
dra opp til Cuzco, inkaenes hovedstad, og gå en 4 dagers tur til Macciu
Piccu. Jeg gleder meg kjempemasse. Etterpå skal vi reise litt rundt før
jeg og Inger Marie etter planen skal en tur til Ecuador og
Galapagos-øyene for å fornye visumet vårt. Etterpå er det midfield-kurs
sammen med de andre norske fra Hald i slutten av januar, i byen
Arequipa. Så nå blir det snart en måneds reising i Peru! Blir veldig
spennende.

Ønsker dere alle en velsignet jul, og at dere også har i minne julens
budskap. For meg har det blitt ekstra spesielt å tenke på at Jesus
faktisk ble født i fattige kår, at han først og fremst identifiserte
seg med de menneskene som vi tenker på som ”lavereverdige”. Han er
akkurat like glad i alle mennesker. Det er viktig at vi ikke glemmer at
ikke alle har det som oss i Norge. Og det er ikke så mye som skal til
før vi kan forbedre livssituasjonen til ett medmenneske. Her i Peru har
jeg sett at man virkelig får gjort mye med lite midler. Det nytter!

Hvis dere vil lese mer om mine tanker underveis i oppholdet, og se
bilder, kan dere se på bloggen min:
http://beckstrom.blogspirit.com

Riktig god jul!

Inntil jeg ser dere i april,
Klemmer fra Kristin